Tusen takk for plan B! :D (signestore.blogg.no)
Hjem Add Om meg Kontakt

3

Tusen takk for plan B! :D

hei hei alle sammen! :) da var det tekniske geniet tilbake med nytt innlegg?hehe! (IRONI) Så da tenke jeg at jeg kunne vise dere litt bilder fra min OL-reise og fortelle dere litt om min personlige opplevelse før lekene. Ja nå har det virkelig vært noen innholdsrike uker siden sist innlegg på bloggen, jeg har faktisk vært med som deltaker i de olympiske leker!! Det aller største man kan delta på som bryter, det som alle bryterne i hele verden drømmer om å få være en del av, ?OL?! Det som får brytere verden rundt til å stå litt ekstra tidlig på en lørdag morra, som får oss til å pushe litt ekstra hardt de siste repetisjonene og det som for oss til å droppe den ene festen i fordel for å sove og restituere ordentlig for øktene som kommer neste uke. Og jeg var en av de som fikk igjen for arbeidet mitt i år allerede ?jeg klarte det?!! Som jeg har sagt før så er det jo fortsatt nesten litt uvirkelig å tenke på, men jeg er bare så utrolig glad og takknemlig for å ha kommet så langt som jeg har gjort og ikke minst at jeg har klart å holde hodet kaldt selvom verden rundt meg ser ut til å falle sammen til tider. Den har vært en lang, smertefull, tøff, fantastisk men ikke minst lærerik reise så langt i karrieren min og jeg kan jo ikke annet enn å takke alle de rundt meg som kjenner meg godt og har støttet meg gjennom tykt og tynt. Faktisk så tror jeg vi som mennesker ikke kan finne noe mer verdifullt her i livet enn medmennesker som trofast kun vil ditt eget beste. Tana og Finnmark er kanskje ikke det stedet her i verden med flest mennesker, men gud så høy kvalitet vi har på de menneskene som bor der, og det er hovedgrunnen til at jeg er såpass hjemmekjær som jeg er den dag i dag. For som en idrettsutøver innen en individuell sport er det utrolig mye hardt arbeid som skal legges ned kun ved egen vilje, det er kun ditt eget arbeid på trening som vises når du går kamper, men selvom man ofte er helt alene så står det også et trofast og solid team bak hver enkelt utøver som hjelper til og det er teamet mitt jeg vil gi mye av æren til. 


slik ser da en OL-arenaen ut! :)

 

Da jeg i mai kvalifiserte til OL som Norges første kvinnelige bryter noen sinne kom det som et sjokk for mange at jeg klarte det. Og det kan jo være veldig forståelig, fordi som sagt så er ikke bryting en idrett som er mye i media så det var nokk ikke mange som viste at jeg tidligere i år hadde brytet jevnt mot flere av de utøverne som kvallet seg inn i vekta mi før meg. Også er det jo også utrolig vanskelig for folk der hjemme å skjønne at jeg kan være en av de som kan kvalifisere til OL når jeg ikke ble sendt på noen av OL-kvallene før den aller siste, noe som også egentlig bare var flaks for min del. Fordi min private trener kjenner jo meg såpass godt at han viste jeg hadde god sjans til å klare det tidligere også, men så er det jo ikke han som bestemmer hvem som skal bli sendt rundt eller ikke på slike stevner så da blir man jo satt i en veldig vanskelig situasjon som utøver. Når man egentlig vet man er godt nokk, men ikke får muligheten til å vise det. Og det er noe av dette som kanskje gjør at man virkelig må grave litt ekstra i seg selv for å kjenne etter ?hvor mye vil jeg egentlig dette??. Fordi det er jo ikke veldig mye motiverende og vite at man trener så hardt hver eneste uke og ofrer både det ene og det andre for å bli en bedre utøver, for så å ikke engang få muligheten til å vise det frem! Men som bryter er det alltid gleden som har motivert meg mest, gleden av å endelig få til den vanskelige teknikken man har øvd på i flere måneder, gleden av å endelig slå en motstander man har tapt mot gang på gang og gleden av å se at den jobben du legger ned i hverdagen faktisk gjør en stor forskjell og fører deg nærmere og nærmere drømmene dine. Og det tror jeg folk flest kjenner seg igjen i, uansett om det er jobb, skole eller trening. Denne utrolige mestringsfølelsen!


Dette var det første jeg så da jeg kom inn i OL-landsbyen :)
 

 

Nå blir det egentlig veldig personlig her, men jeg vil at du som leser der hjemme skal skjønne litt hvor mye jeg faktisk brenner for idretten min! Så om vi spoler tida tilbake til april da jeg fikk vite at jeg endelig fikk sjansen til å delta på et OL-kvall stevnet trente jeg da i Fredrikstad sammen med flere andre norske jenter som satser bryting. Jeg bodde i Oslo tidligere men ettersom treneren min hadde et veldig dårlig hjertet og slet mye med helsen sin tillat ikke kroppen hans å hjelpe til med brytinga så mye som han ønsket og ettersom det ikke var veldig mange som trente fristil i Oslo tenkte jeg Fredrikstad kunne være en god ide for å ikke bli den eneste på trening hver dag. Så da trente jeg sammen med en dedikert og motivert gjeng der, samtidig som min egen trener fortsatt kunne hjelpe meg med å planlegge stevner og samlinger som jeg kunne reise på med hjelp av klubben min BK Tana, ettersom det ikke skjer så veldig mye via landslaget. 

 

Noe som jeg husker svært godt er uka før jeg dro til Istanbul (OL-kvall stevnet) fordi da kjørte jeg og treneren min fra et treningsopphold i Makedonia til Edirne i Tyrkia hvor jeg måtte være en hel uke alene på trenings samling med de tyrkiske jentene før OL-kvallen ettersom treneren min måtte til legen i Norge. Det var både tøft og skummelt, men jeg viste det kom til å gjøre en stor forskjell på brytingen min så da var det ikke noe problem å presse seg igjennom det. Da vi var ferdig med treningssamlingen i Edirne kjørte jeg med det tyrkiske laget i en søt liten kasse buss fram til Istanbul hvor alt stod på spill, min eneste sjanse til å vise at jeg faktisk var god nokk. På stevne dagen var min egen trener til stedet noe som var utrolig betryggende for min del ettersom han har kjent meg helt fra jeg var 13 år gammel så jeg følte meg rolig og trygg på at jeg hadde den støtten jeg trengte på stevnet for å kunne få fram mitt aller beste på matta. Jeg husker godt jeg spurte laglederne våre om jeg kunne få bruke han i hjørnet mitt mens jeg brøyt, men det fikk jeg ikke lov til noe jeg syns var veldig merkelig ettersom det er han jeg føler meg mest trygg på, men jeg ville ikke fokusere for mye på det fordi jeg var kun kommet hit for en eneste ting og det var å prestere og det var ingenting som skulle få ødelegge det. Første kampen min klarer jeg å slå den jenta jeg tapte mot året før da jeg brøyt om EM-bronsje så det var en utrolig mental seier å starte dagen med, jeg følte meg bedre enn noen sinne. Andre kampen går egentlig utrolig fort og når jeg vinner den og skjønner at jeg skal bryte semifinale ble jeg nesten helt sjokket! Men jeg fikk pratet med min egen trener som måtte se på fra tribunen og han hjalp meg med å forsette fokus rytmen min for nå skulle jeg bryte den viktigste kampen i hele mitt liv. Kampen som avgjør om jeg er med eller ikke til et ?OL?!! tida gikk utrolig fort og det tok ikke lang tid før jeg skulle ut å bryte, jeg husker jeg stod i utøver området hvor du venter på at det skal bli din tur til å bryte hvor jeg tenkte ?hvor er alle sammen?? vi hadde da altså 3 ledere med oss den dagen som skulle hjelpe oss på stevnet og ingen av dem var å se når det var like før jeg skulle inn å bryte. Jeg husker jeg faktisk ble litt skuffet og tenkte ?men hvorfor kunne jeg ikke da bare få bruke min egen trener, når ingen er her å hjelper meg uansett?? Men det tok ikke lang tid før jeg tok tak i meg selv og tenkte: "Men men, det er ingen her i denne verden som kan gjøre jobben min for meg og det er ingen her som har lagt ned den harde jobben for meg. Det er kun meg! Og det er kun meg som kan gå ut på matta å vinne denne kampen. Det spiller ingen rolle om det sitter noen på stolen min eller ikke fordi det er kun meg som kan gjøre den store jobben!" Jeg var utrolig tent på å få vise alle som ikke har trodd på meg at jeg var god nokk, at det var jeg nå. Så da var det ut på matta og når jeg da bryter ferdig og skjønner at det er jeg som får OL-biletten vet jeg faktisk ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kjenner jeg blir veldig emosjonell bare nå av å sitte og skrive om det, fordi god følelsen ikke går ann å beskrive. Øyeblikket når jeg går ned fra matta og kan gi Qazim en stor god klem for at vi klarte det kommer til å sitte i hjertet mitt for alltid! 


 

Og det er nettopp dette jeg vil få fram til alle som sitter der hjemme og leser bloggen min, livet kommer aldri til å bli rettferdig! Noen ganger kan man si ifra og gjøre noe med det, mens som oftest har man ikke makten til å endre på urettferdighetene. Det eneste man alltid kan endre på er seg selv og hvordan man ser på ting. Du kan enten grave deg ned og irritere deg over det eller du kan finne andre løsninger som kan fungere. For uansett hvor du er eller hva du er så er det kun deg selv som bestemmer din egen glede i hverdagen. Liksom, hvorfor gidder jeg og satse på en idrett som ikke blir satset på i Norge eller fins penger i? Jo, fordi det gjør ?meg? lykkelig og gå ut på matta og klare ting jeg ikke har klart før! Fordi det er dette jeg brenner for og det er det ingen som kan endre. Jeg begynte jo tross alt ikke på bryting fordi jeg trodde jeg kunne bli rik av det. Jeg begynte på bryting fordi det ga meg mest glede av alle idrettene jeg hadde prøv. Og det vil jeg at du der hjemme også skal tenke litt igjennom. A4 livet er tross alt ikke for alle, vi er alle individer som tenker forskjellig. Derfor har vi også våre helt egne måter og oppnå glede på.


"Cobacabana" fikk vært litt turist før jeg dro tilbake til Norge! :D
 

Så etter OL-kvallen følte jeg at jeg endelig hadde klart å bevise hva jeg faktisk var god for og det håpet jeg ville endre synet på landslags ledelsen om satsingen til jentene. Jeg skulle jo nå tross alt til et ?OL? men der tok jeg feil. Det gjorde ingen forskjell og siden treneren min var fortsatt veldig syk gjorde det at jeg da måtte reise rundt med egne midler på samlinger ?helt alene? for å trene mot et OL, hehe. Noen dager så er det utrolig vanskelig og akseptere forskjellene mellom jentene og guttene for jeg ofrer jo like mye av min hverdag som de. Så da føles det utrolig trasig og se guttenes OL-håp dra til USA med resten av guttenes landslag, pluss trener som hjelper til, motiverer og støtter opp som et ordentlig lag som jeg syns det skal være, noe jeg syns alle utøvere fortjener å ha før de skal delta i et OL. Men så har du meg på den andre siden som sitter helt alene på et fjell langt inni Bulgaria med ikke en eneste person som støtte apparat. En tur som jeg også må betale helt selv fordi landslaget fortsatt ikke lager et solid opplegg til meg, enda jeg skal delta som Norges aller første kvinne i et OL. Den private treneren min (Qazim) hadde jo såklart blitt med meg om han hadde kunnet, men han måtte bytte ut blodårene sine på hjertet rett etter OL-kvallen så han hadde virkelig ikke muligheten til det. Så da satt jeg der helt alene. ukene før OL var utrolig ensomme og deprimerende for min de ettersom at systemet svikter meg selv når jeg har vist dem hva jeg er god for, men jeg prøvde jo såklart og gjøre det beste ut av det også. Men som sagt så er det hardt å se på at noen får det de trenger av hjelp mens andre ikke og den eneste forskjellen mellom idrettsutøverne er kjønnet. 


under OL er det utrolig strenge regler rundt hva man kan legge ut av bilder, men de som fulgte meg på snap -->(signemarielala) fikk hvertfall sett litt ekstra av hva som befant seg i "Olympic village". :)
 

 

Så kom OL jeg hadde forberedt meg så godt som jeg overhodet kunne ha gjort til. Formen føltes bedre ut enn noen gang, men jeg var utrolig uheldig og klarte å dra på meg min aller første skade i karrieren min noen sinne etter bare litt over 1 min bryting, så da var det over og ut for meg noe som var utrolg kjipt men sånn er det i toppidrett og gud så utrolig jeg hadde det i Rio uansett. Bare det å få være en deltager i et slikt arrangement er helt magisk og da jeg satt meg på flyet hjem igjen til Norge var jeg fyllt med så mye glede, motivasjon og ikke minst erfaring for veien videre. Jeg er jo tross alt bare 21, så om jeg klarer å holde meg skade fri er nokk ikke karrieren min over før om en veldig god stund. 

 

Så da kan kan jeg jo meddele at framtiden min ser faktisk mye lysere ut med tanke på satsningen min framover. For ettersom plan A (landslaget) fortsatt ikke er forbedret er det mange som har fått øynene opp for meg og er blitt interessert i å hjelpe meg privat videre i satsningen min, noen av de er: Danske Bank, Alna Margarinfabrikk, MBP production, Tana Hotel og camping, 2Train og min kjære Astrid frisør i Tana bru er noen av de som har ville være med å hjelpe meg på veien videre og det er til stoooor hjelp ettersom jeg ikke bare kan kjøre den vanlige veien, plan A så da har jef fådd hjelp til å kunne kjøre plan B (privat satsning) i stedet. 


Min nye hoved sponsor "Danske Bank" som jeg er så utrolig heldig og få samarbeide med! De er med på å styrke plan B og gi min satsning ekstra trøkk mot Tokyo! :D
 

 

Så nå har jeg allerede satt igang med satsningen min mot Tokyo 2020 som da er om 4 år. Det er 4 år som jeg vil bruke på best mulig måte. Så da jeg var ferdig med min lille ferie etter OL, pakket jeg like så godt baggen min å dro til Canada nærmere sagt Calgary. Her bor jeg hos en tidligere 6*verdensmester og trener med et universitets lag hvor også årets gull vinner fra Rio i 75 kg klassen (Erica Wiebe) helt fra til desember, så her står det ingenting på kvaliteten vertfall. Så her har har vi fulle fristils bryteøkter hver dag bortsett fra i helgene noe jeg syns er utrolig gøy og lærerikt. Som noen vet så er jeg jo også personlig trener ved siden av elite satsnings mi og mye av morgen treningene våre består av forskjellig type fysiske økter. Så siden vi ikke har et opplegg her heller fra landslaget lager jeg foreløpig bare mitt eget program som jeg kjører selv på gymmet eller ute i marka på morningene. Også var jeg jo så heldig at etter å ha vært her i Canada alene i 1 mnd kom min trofaste følgesvenn Iselin Moen Solheim (som foresten tok 3.plass på junior VM i 2015) over dammen til å trene sammen med meg og resten av gjengen her så nå føler jeg meg jo nesten som hjemme i Norge selvom jeg ikke finner brunost i kjøledisken når jeg går å handler. Personlig syns jeg det er utrolig fint her i Calgary og jeg trives utrolig godt her noe som gjør det lange treningsoppholdet mitt mye lettere så jeg ser veldig positivt på min videre satsning. Også skal jeg allerede neste uke reise til New York for å konkurrere på et internasjonalt stevnet med mange gode brytere som jeg aldri har møtt før så det ser jeg utrolig fram til. 

Nå håper jeg du sitter igjen med et litt mer personlig inntrykk av meg etter å ha lest dette innlegget også skal jeg prøve så godt jeg kan og holde dere mer oppdatert når det skjer nye ting! Toss alt er det jo en god grunn for at jeg ble bryter og ikke rosa blogger...hehe! Men hvem vet, kanskje jeg kan klare og mekke litt videoer for dere også etterhvert? Jeg skal værtfall ta masse bilder av New York turen min som jeg gleder meg til å vise dere når jeg kommer tilbake!!!!! vi snakkes! :DDDDD

 

- Har du noe du virkelig brenner for?

Signe Marie Fidje Store



  • Gaute
    08.11.2016 kl.21:33
    Spiller curling! Hadde ikke vært dumt om det drysset litt mer penger på de mindre idrettene her i landet :)
    Jon
    09.11.2016 kl.00:44
    Lykke til med satsingen videre: )
    Piledriver
    01.12.2016 kl.22:40
    Kanskje du kan begynne å bryte for en svensk klubb? Men fortsatt bryte for Norge. Sverige har jo gode brytetradisjoner også for kvinner. Kanskje du også kan få med deg 2-3 andre jentebrytere fra Norge.



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Signe Marie

    Hei, mitt navn er Signe Marie Fidje Store, jeg er 21 år og kommer fra Søndre luftjok i Tana. I mai 2016 slo jeg igjennom som tidenes første norske jentebryter til å delta i et OL noe som var utrolig stort for meg. Jeg er dedikert bryter som er villig til å gå langt for å følge drømmen min og utvikle mitt potensiale som fristils bryter. Så her på bloggen min kan du følge mine reiser og tanker som 100% satsende jentebryter i Norge. Instagram: signestorebryting Snap: signemarielala Twitter: signestore VSCO: signemaries

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde